Tilstede
var også prester, politi, rettsmedisinere,
forsikringsfolk og krisepsykiatere. En overlevende,
Torbjørn Kalberg, tok ordet, og oppfordret
til å organisere de skad- elidte. Allerede
i livbåten hadde noen snakket om dette. Man
tenkte seg i første rekke et uformelt nettverk
og sorggrupper.
Odd Kristian Reme, kjent for arbeidet etter
Alexander Kielland-ulykken, ble fløyet
til Oslo samme kveld. Han mente det måtte
stiftes en gruppe til å ta seg av erstat-
ningsoppgjøret og den politiske oppfølgingen.
I løpet av kvelden ble det sendt en telefaks
til regjeringen, med anmodning om et møte
samt et startbeløp til etablering av en støttegruppe.
BEVILGNING FRA STATEN
Før minnegudstjenesten 10. april, fikk representanter
for de skadelidte møte stats- minister
Syse og handelsminister Kaci Kullmann
Five. Med en bevilgning på kr. 100 000,-
kunne organisasjonen starte det omfattende arbeidet
og kontorlokaler ble leid hos Røde Kors
på Skøyen.
VALG AV STYRE
Steen Petterson, som hadde mistet foreldre,
bror og niese, var kontorleder. Styre- leder var
Espen Walstad, som også hadde mistet
nær familie. Økonomien ble sikret ved
delt finansiering fra Assuranceforeningen Skuld
og regjeringen.
Det var imidlertid ingen som overskuet omfanget
av arbeidet som ble satt i gang. Etter to år
var det ikke penger igjen, men fortsatt gjensto
Stortingets behandling av ulykken, og helseoppfølgingen
av de overlevende var ikke planlagt. Straffesakene
etter ulykken lå fortsatt halvannet år
frem i tid.
DET FØRSTE LANDSMØTET
Det første året etter ulykken ble det
jevnlig avholdt samlinger for de berørte.
I juni 1990 hadde vi det første landsmøtet,
med et par hundre deltakere, og den første
julen ble det arrangert en samling slik at barn
som var rammet kunne treffe hverandre.
KONTAKT MED FAGFOLK
Støttegruppen kontaktet fagfolk på
sorgarbeid, og mange fikk hjelp ved å delta
i sorggrupper. Utgiftene til disse aktivitetene
ble dekket inn av rederiets ansvarsforsikring.